Turkamerater det står respekt av...!
Tour de Børgefjell 2013 – en reise i eventyrlig natur
Tour de Børgefjell 2013 er nå avsluttet. Det er sjelden jeg har opplevd en større tomhet etter endt tur som etter denne.Med seks fantastiske turkompiser samt voffsen min «Luna», så ble det en annerledes tur enn tidligere turer jeg har hatt inn i nasjonalparken. Jeg har tidligere bare vært alene eller med hunden min. Det var derfor med spenning og forventninger jeg så frem til denne ukesturen i fjellheimen sammen med denne herlige gjengen.
Storelva i sin prakt
Storelva by night!
Turer inn i parken er synonymt med blodslit, «ok mengder» med blodsugere, men like mye natur som tar pusten fra deg. Natur som får deg bare til å le og tenke; «Hvorfor er det ikke flere som kommer seg ut, hvorfor er det ikke flere her...?» Kan rett og slett bli lamslått av den naturen du finner inne i denne nasjonalparken. Enestående vakker!
Jeg har tidligere kommentert denne parken som urørt. La meg derfor her føye til magisk, men samtidig mystisk, skummel og direkte farlig. Er naturen farlig i seg selv? Jeg mener nei! Men manglende kunnskap om fjellet – DET kan gi fatale konsekvenser...
Vår tur startet med en «Bli-kjent» kveld inne ved Viermahytta. Noen av oss hadde ikke før satt sekken i bakken før meitemarken hadde fått «badet seg». Fisk ble det, ikke farlig stor, men i størrelse «den-er-sikkert-god-å-steike».
Gutta på vei opp fra Namsvatnet
Selv helter trenger pauser
Det gjelder firbeinte helter også...
Dagen etter startet vår videre ferd inn mot idylliske Gaukarvatnet. Dette ligger i grensa mellom Nord-Tr.lag fylke og Nordland fylke, men så vidt innenfor Nordland. Det ble en tøff og strabasiøs ferd med mye stigning. 14+4 gelebein var resultatet.
Gutta på plass v/ Gaukarvatnet
Ingen vansker med å trives her..
"Støvsuger'n" - På leting etter mat
Gaukarvatnet i kveldslys
Odd-Einar prøver fiskelykken
Kvelden kan likevel kommenteres slik: For et fiske! For en kveld! For en stemning! For et måltid; Sprøstekt og kokt ørret! Og så kveldshimmelen da… Fargene som forandret seg hele tiden løpet av kvelden. Eventyrlig!
Her valgte vi å bli det neste døgnet.
Min fangst
Gruppas fangst
Ord blir fattige...!
God natt, kjære kamerat...
Storfisk på kroken!
Greit festet...
Neste dag tar vi fatt på turen nordover mot Store Tjukkelvatn. En tur i høyden, en tur i perfekt «gå-terreng». Værguden ville oss alt vel; Strålende sol, litt vinddrag som holdt blodsugerne borte. Rett før vi ankommer destinasjon er jeg uheldig og får en «spinner» festet langt inn mot beinet i fingeren. «Kirurg» Øyvind gjør klar leatherman og barberblad. To-tre mann holder meg nede. Alt lå klart for operasjon «få-ut-jævelskapen»... Dessverre til ingen nytte. Et snitt rikere, men en krok som bare graver seg lenger inn. Resultatet ble en krok som satt i fingeren fra tirsdagsettermiddag til natt til fredag og retur til sivilisasjonen et døgn før tiden. Kontakt med lege neste post. De avkrefter akutt fare, men undertegnede må ned så snart som mulig for å få kroken ut med tanke på blodforgiftning og stivkrampe.
"Litt" utstyr må til.
Harde karer!
Morgenen etter starter Tor-Gunnar og jeg de siste to-tre milene for å oppsøke legevakt. Lite visste jeg hva dette var starten på...
På vei ned var det nye naturopplevelser i vente:
Tor-Gunnar vader over en av utallige elver
Her undertegnede som "bader" føttene sine
Magi à là Børgefjell
Høyt henger de, og skeptiske var vi. Tor-Gunnar in action!
Dette skiltet var godt å se. Endelig i mål!!!!
Børgefjell gir, Børgefjell tar…
Bare de som har vært inne i Børgefjell nasjonalpark skjønner beskrivelsen og opplevelsen min av denne naturskatten. I mine øyne gir derfor Børgefjell «alt» til de som velger å besøke denne parken. Et besøk og du er hektet...Børgefjell nasjonalpark er også beite for ca. 6000-7000 rein. Kanskje flere, kanskje færre.
Denne parken tilbyr svært variert terreng. Steinlandskap, men også store elver og vassdrag som noe av dette. Dette er elementer som er ensbetydende med fare dersom du ikke kjenner til nettopp faren med disse. Over slike så valgte jeg å slippe hunden for ikke å bli dratt over ende i elva og steinura.
«Luna» er den som først kommer over. Men jeg registrerer at noe er galt... Hun venter ikke som hun ellers ville gjort. Jeg fryktet, jeg bare håpet at jeg tok feil, men neida... Hun hadde fått «ferten» av reinsdyr. - Ja, jeg er den første som vet det; Det ER og det BLIR båndtvang, og bra er det... Men på grunn av egen sikkerhet så MÅ jeg altså slippe henne over uten kobbel.
I en umenneskelig fart setter hun etter flokken oppover fjellsiden. Med kløv som plutselig bare virket som luft med tanke på vekt. Jeg vet at reineiere/samer med loven i hånd kan ta løshunder i jakt etter rein. Derfor setter jeg etter i vill panikk – «Luna» måtte innhentes før det er for sent. Lite registrerer jeg uværet oppe i fjellet. Jeg roper, plystrer, men «Luna» har blokkert all form for innkalling. Hun var på jakt!
Et tåkehav tjukk som grøt forhindrer sikt og får meg til å miste kontakten med min kjære hund på et relativt tidlig stadie. Jeg befinner meg nå langt oppe i fjellet, uten hund, men nå også uten peiling på hvor jeg er, hvor jeg skal. Regnet pisker, vind og tåke gjør oppgaven vanskelig. Kald og gjennomvåt prøver jeg å navigere ut fra meldt vindretning, himmelretning, lys fra der sola skulle vært. Kart, gps, radiosamband, mat og ekstra klær ble liggende igjen nede.. Timene går, mellom 3-5 fjelltopper ble besteget i tåken, over 4 mil tilbakelagt, utmattelsen synes uunngåelig. Totalt tom for krefter, hva med meg selv nå? Håpet langt borte, et grisevær uten sidestykke... Fristelsen til å legge seg for litt hvile var stor. Som å høre Børgefjellet hviske deg i øret; «Bare legg deg – du trenger hvile…»
Jeg visste likevel at å legge seg ned kunne vært min siste bevegelse på denne jord.
Jeg skjønte videre at et helikoptersøk var uaktuelt på dette tidspunktet på grunn av tåken. Dette har i senere tid blitt bekreftet. Et fly ble sendt opp, men de søkte i feil område etter meg. En hundepatrulje/redningshunder stod klare nede, men ble foreløpig holdt igjen. Nå hadde også media koblet seg på der nede i sivilisasjonen...
Mange elver ble krysset i håp om å komme til rette igjen. Flere elver ble ikke krysset i fare for å falle, noe som igjen ville ha utgjort en gigantisk fare for meg. Ikke før rundt kl. 20-2100 kom jeg tilbake til gruppen min igjen.
Sliten, tom for energi, våt og kald. Men først og fremst lykkelig over å overleve. Lykkelig over å kunne vende tilbake til turgruppa og etter hvert min familie.
Litt flaks, men også kunnskap om livet i fjellet, sterk psyke og fysikk har vært utslagsgivende for at jeg sitter her i dag og kan se fremover igjen.
At krøkebærkart/kreklingkart og fjellplanten rosenrot også skulle være med å gi livsnødvendig energi da det var som tyngst og lagrene var tomme hos meg – det hadde jeg aldri kunne forestilt meg før denne turen. Overleve på naturens matfat...
Takk...!
Vil rette en stor takk til redningssentralen, AMK og politi. En spesiell takk til gutta i Tour de Børgefjell-gruppa vår, og spesielt Tor-Gunnar, Øyvind og Marius. Dere har vært fantastiske da jeg kom på plass igjen med utrolig støtte i tunge stunder i fjellheimen.Vil også rette en stor takk til familien Fagervold i Hattfjelldal. Mona; du var uvurderlig da vi kom ned. Gode råd, fantastisk opphold og mat. Godt at det fortsatt finnes sånne som deg!
Takk til våre familier som har pakket oss inn og hjulpet oss mye.
"Luna"
Jeg har mistet min kjære turvenn «Luna». Du er dypt savnet hos oss. Håper det store og mektige Børgefjell er mild mot deg og tar vare på deg. Håpet om gjensyn er der, men hver dag så svinner det litt etter litt...Å berge mitt eget liv. Å miste en meget god venn. Det er uansett vanskelig. Jeg ofret meg for deg, Luna. Det hjelper å vite i ettertid.
Børgefjell gir, Børgefjell tar...
Vi håper å se deg igjen, kjære venn!
