Fredag 30.7 - Tøft, surt og kaldt!

En...ehh..gul blomst?

Frida ville hilse på...

Fra campen inne v/Gaukarvatnet

Gaukarvatnet - bra fiskevann sør i Børgefjell

Et forsøk på klestørk. Vannet forflyttet seg fra genseren til teltbunnen.

Gadd ikke prøve å tørke disse plaggene. Vått, vått og vått!

Et iherdig forsøk igjen...

Den berømte Børgefjellsørreten på kroken (600 g)

Jeg siklet og gjorde opp fisk om en annen

Ord gir ingen mening...

10 minutter senere lå den i panna...

Kan ikke ha det så mye bedre?

Fredag 30.7

Rute: Blyvatnet (Gaskejaevrie) - Tunnurfjellet, 912 moh (Goevtejieneme) - Gaukarvatnet (Gievkere)

Tid: Start fra Blyvatnet kl 1200 - Campet ved Gaukarvatnet kl 1530

Bra, men slitsomt rutevalg

Etter en natt med mye lyd og lys fra himmelen, så ble det en følgende lang morgen. Ikke før klokka 0930 våknet jeg. Kan ikke sist huske når det skjedde. Herlig! Det å ligge godt og varmt nedi soveposen og høre regnet tromme på teltet, det er av de store friluftslivets gledene jeg setter stor pris på.

Frokosten ble (ikke sjokkerende) polarbrød med både fiskekaker og leverpostei mens jeg studerte kart for dagens etappe.

Klokka 12 var jeg i gang med dagens etappe. Rutevalget ble noe annerledes enn i fjor; I stedet for å følge og gå rundt Jengelvatnet, så la jeg ruta rett over Tunnurfjellet (912 moh) for så å følge fjellsidene nedover mot "Gaukarn". Med dette så forlot jeg Røyrvik kommune og Nord Tr.lag fylke og vandret inn i Hattfjelldal kommune og Nordland fylke. Valget å ta seg over fjellet var lurt tror jeg, men sjukt mye tøffere enn hva jeg hadde forestilt meg. Glatt, vått og kaldt. Likevel angret jeg ikke på rutevalget; Jeg gikk rett på Gaukarvatnet, men med tunga langt nede på knærne. Sliiiitsomt!

Regn og vind, bare avløst av enda mer regn og vind!

Det er ikke tvil om at uværet denne natta markerte en kraftig værendring. Fra 22 varmegrader dagen før hadde nå blitt til 10-12 varmegrader. Sola ble avløst av regn og vind. Jeg legger ikke skjul på at dette påvirket humøret mye der og da. Det var som om himmelen åpnet seg. Regnet jo ikke, det var jo havet som falt i skallen min. Jeg visste også at nå var mye av sekkens innhold vått. Jeg hadde trekk på sekken, men når det regner nedover, sidelengs og nesten oppover, så fantes det ikke tørre klesplagg igjen. Meg selv kan vel egentlig bare beskrives slik: Hvert eneste klesplagg på kroppen var gjennombløtt og kunne tappes for litervis med vann. Jeg prøvde å øke tempoet for å jobbe meg varm igjen, men fånyttes. Kulda i kroppen var kommet for å bli. Jeg kjente mye på "gi-opp-følelsen". Men nei, det er ikke verd det. Jeg satte derfor opp teltet nede ved vannkanten, litt lenger nord enn planlagt, men ok. Ikke vits å leke med sikkerheten. Men aldri så gærnt at det ikke er godt for noe; myggjævlene hadde sikkert drukna i myra! Men det skulle vise seg at været ikke hadde nådd det verste enda... Påfølgende natt ble av det lange slaget!

Noen tanker om når det butter litt...

Jeg tror nettopp slike turer som dette gjør opplevelsene enda sterkere i etterkant. Du hater så jævli at du egentlig ikke skjønner hvorfor du vil deg selv så forbanna vondt. Men det er når du er hjemme igjen du sier til deg selv; "Jeg ville ikke ha vært dette foruten - NEVER EVER!"

Jeg er likevel klar på at dette er viktig for oss mennesker; Du må lære å "ha det litt vondt" for å kunne sette pris på det du har i det daglige. Vi tar alt for gitt, du lærer jo ikke å sette pris på de små tingene rundt deg når du hele tida får servert det. Du skal være litt i kjelleren å hente ut reservene dine, du skal kunne kjenne på hardt fysisk og mentalt slit og se at det faktisk nytter når det går litt i mot. Min gamle fotballtrener sa alltid; "Først yte, så kreve - ALDRI motsatt".

Endelig fisk - Børgefjellsørreten skuffet ikke

Etter å ha kommet i stand i leiren, så ble det tid, rom og lyst til fisking. Prøvde først med 10 g sølv og rød Møresild, men uten hell. Denne sluken er det flere som har prøvd med hell, og dermed anbefalt på mange av vannene inne i nasjonalparken. Jeg erstattet Møresilda med en " 12 g sølv og rød/gul prikket Aura Classic". Et kast med denne - og fisken bet på. Et nydelig eksemplar av en ørret. Knallrød i kjøttet som fisken her inne ofte er, så smakte den like bra som den så ut. Den ble stekt kun 10 minutter etter den ble landet. Som krydder brukte jeg min egen fiskeblanding; Hvitløkssalt, sitronpepper og dill. Himmelsk!

I Adams drakt og fiskelue på hodet da uværet slo til

Våt, kald, men god og mett la jeg meg i 22-tida denne kvelden. Lite ante jeg hva som ventet denne natta. Og skulle noen ha sett meg denne natta, så har de noe å fortelle i generasjoner fremover. Vakkert var trolig ikke!

Hvertfall, jeg våknet av og til av skikkelige regnbyger som slo på teltduken. Nå hadde vinden begynt å blåse skikkelig opp også. Fortsatt godt og varmt nede i soveposen, men mye fukt i teltet. Så jeg sovnet igjen. i 01-tida våknet jeg av at teltduken lå over meg og pisket meg i ansiktet. Skjønte egentlig ikke så mye, så jeg puffet til den teltveggen som var utsatt for de hardeste vindrossene og trodde visst at det skulle fikse det meste. Jeg sovnet igjen. På nytt, sikkert bare noen minutter etter, så våknet jeg av det samme på nytt...Noe var galt! Jeg reiste meg opp, kjente på teltstengene om de kjentes hele ut...Ja, den første var ok. Men dessverre kunne jeg ikke si det om den andre enden av denne stanga. Den hadde gitt etter for vinden, så hele teltet bendet innover da vindrossene kom. Nå var gode råd dyre. Jeg visste vel egentlig at jeg måtte ut og fikse dette i regnet, vinden og mørket. Men motivasjonen for å forlate en varm sovepose, samt ønsket å ikle seg de gjennomvåte klærne som lå utafor teltåpningen, det var under nullpunktet! Hva gjør jeg så? Jo, jeg setter på meg en fiskehatt(!) - den var jo ikke våt, setter brillene på nesen, og klærne, jo de ga jeg faen i. Så der vandret jeg altså ut splitternaken, kun iført en fiskerhatt på hodet og lager en midlertidig løsning slik at jeg kunne få noen timers søvn etterhvert. I ettertid kan jeg med sikkerhet si at hadde noen sett dette, så hadde nok ønsket å være en annen plass, hvertfall hadde jeg det.

Dessverre visste jeg at dette var slutten på Egtrip'n min for denne gang. Morgenen etter var det bare å snøre sammen og vandre sørover igjen. Men minnene, jo de vil være der til evig tid. Amen!

Mats