Torsdag 29.7 - Godt å være i gang, men...

Isac ville så gjerne være med. Fulgte pappa ned til Namsvatnet

Ready for action...

Fra Storelva

Djupvassflyene i bakgrunnen

Imponerende mange fasonger og farger på floraen i Børgefjell

Fra campen første kvelden. Blyvatnet i bakgrunnen

Kvelden - neste dagsetappe planlegges

Over tregrensa, da er det gass som gjelder

En innertier for meg på tur - Stekte fiskekaker i polarbrød Extreme

Dagen avsluttes med kaffekoppen og kartlesing

Torsdag 29.7

Rute: Namsvatnet - Storelva (Stoerrejohke) - Djupvassflyen (Sovvene) - Djupvatnet (Bajhkejavrie) - Blyvatnet (Gaskejaevrie)

Tid: Start fra Storelva kl 1500 - Campet v/ Blyvatnet kl 1800

Som far, så sønn
Endelig i gang! Nedtellinga til denne turen startet da jeg kom fra den forrige turen sommeren 2009. Har virkelig sett frem til denne "Egotrip'n 2010" inn i det majestetiske Børgefjellet.

Med meg ned til Namsvatnet fulgte familien meg for å vinke farvel. Litt vemodig var det, spesielt når jeg vet hvor inderlig gjerne min eldste sønn hadde ønsket å være med inn, samt det savnet han føler når jeg har dratt.

Jag er inte sjuk, jag er bara svensk

Allerede på båtturen over Namsvatnet, så begynte "Børgefjellsfeberen" å stige. Store forventninger som alltid når jeg legger i vei. På båten over Namsvatnet satt det to hyggelige karer fra Hokksund som fortalte gode fiskehistorier fra min destinasjon for denne turen. I tillegg til de, satt det også fire, eehmm... merkelige, svensker. De var vel i alderen fra 30 - 50 år. Klesvalget deres, utrustningen og atferden fortale meg at de hadde et annet utgangspunkt for denne turen enn meg. For hvor normalt er det å komme med stillongs med shorts utenpå, hvor normalt er det å bære turutstyr i bæreposer i papp(!) Og, ja, selvfølgelig med drikkevarer til en hel hær...Svensk er vel det beste svaret jeg kommer på. Men det skulle vise seg at jeg kom til å møte de senere også. Kan ikke si noe annet enn "fjolls til fjells", eventuelt "livets glade gutter"!

Innvendig kaos

Rett etter jeg begynte på stigninga langs Storelva og retning nasjonalparken, så kjente jeg et merkelig virvar av følelser. På den ene siden en enorm glede over endelig å få realisert den evige fjelldrømmen min, Børgefjellet, men samtidig også et sårt savn, et savn over noen som ikke var der. Nærliggende å tro at ønsket til Isac om å være med gjorde sitt, men også at min faste turkamerat gjennom mange år, hunden min Laska, var borte... En tristhet som ikke slapp taket på flere timer. Rart hvordan slike tanker og følelser bare kan dukke opp og få feste.

.

En god start

Svetten rant. Med 22 varmegrader og en sekk på 25-30 kg, så ble det varmt og fuktig. Dette finner selvsagt insektene svært interessant. Ikke skjønner jeg hvorfor; Med en lukt som kan ligne på noe mellom hest, bensin(!) og god gammeldags svette, så er det jo fascinerende. Nesten like fascinerende er min egen fascinasjon av det samme. Jo mer primitivt, desto mer interessant :-) En tung sekk ble det siden jeg valgte å ta med litt luksus som Monsen ville ha sagt det.

Til denne turen hadde jeg byttet skotype. Grunnen er det sleipe underlaget innover i fjellet. Til denne turen valgte jeg Garmont sin fjellstøvel "Tundra" Gore-Tex. Gode sko, med bra pusteegnskaper og god støtte for ankler. Men tabbe nr 1 (alle tabbers mor) er å ikke gå nye sko inn før en tur. Men dette var altså bevisst, men jeg fikk igjen for dette valget. Begynnende gnagsår på høyre hæl som resultat.

Det gikk veldig greit inn til Blyvatnet. Dette er egentlig bare en liten transportetappe før de litt lengre etappene som fulgte senere.

På plass ved Blyvatnet - Liten og ydmyk

Til kvelds ble det en av mine favoritter i marka, nemlig ploarbrød extreme og stekte fiskekaker. Utrolig godt og mettende med tilhørende kaffekos. Herlig! Men en snikende hodepine satte en liten demper. Hodepinen ble bare sterkere og sterkere. Jeg valgte derfor bare å krype ned i posen allerede kl 21.

Klokka 2230 våknet jeg av merkelige lyder, slags rumling langt borte...Torden selvfølgelig! Det var langt nok unna til å ikke bry meg så mye med det, men jeg merket at hårene på armene (men utrolig nok ikke oppe på hodet) hadde reist seg... Klamt, varmt...Nå la jeg også merke til at lyset fra lynene ble noe sterkere, men ikke sterk nok til å lyse opp teltet. Jeg er ikke redd for lyn og torden, men har respekt for disse kreftene. Jeg registrerte at været kom i min retning; Det gikk kortere og kortere tid mellom lyn og før tordenen slo. Først ca 12 sek, så 10 sek, 7 sek....Så ble det stille i ca 10 min. Plutselig flerret lynet over meg, etterfulgt av torden ca 1-2 sekund etterpå. Nå smalt ikke tordenen, men den slo så bakken ristet og hele kroppen min føltes trykt gjennom marka. Ok, skal være den første til å innrømme det; ja, jeg forsvant langt ned i soveposen noen sekunder. Tankene mine gikk til strutsen som gjemmer hodet i sanda. Min neste tanke var at vegger og tak på 0.5 mm, joda, de holder nok mål om lynet hadde banket på... Jeg følte meg utrolig liten og ydmyk i en sånn situasjon. Mye vær på en gang! Så kom regnet, og det skulle følge meg resten av denne turen.

Jeg sovna vel rundt kl 0100. Da hadde hvertfall disse enorme naturkreftene passert i retning sydøst.

Mats