Et bra plaster på såret!

Herlig terreng, vann og skog om en annen...

Idylliske Krokvatnet, Røyrvik kommune.

Greit å ta med seg slike minner når vinteren kommer!

Kveldsbålet er fyrt!

Flust av fiskeplasser...

Krokvatnet - herlig fjellvann både sommer og vinter!

Helt ok å telte i slike omgivelser!

Bergans Trillemarka 2 - Et greit Allround telt

Vaktsomt blikk - flere lemen i sikte?

Dronninga på haugen!

Bare gode minner - kommer tilbake!

Det gode liv?

Barna mine; Adrian, "Luna" og Isac

Gutta på tur!

En som aldri ga opp!

Adrian nyter friluftslivet!

Storfisker'n!

Magisk kveldsstemning... Til å nytes!

Luna får trøst; Med fiskebein i halsen!

Isac og Adrian viser stolt frem den eneste fisken vi fikk på turen!

Vet det er en klisjè, men; "Mitt stille vann" er et passende navn...

Isac nettopp kommet ut fra soveposen

Bålgjeter

Flekkmarihand

Ingen Børgefjelltur - god erstatning aldri langt unna!

Å miste den årlige Børgefjellturen var vondt. Men jeg vet at denne turen hadde vært vondere om jeg hadde dratt. På grunn av kraftig allergireaksjon ble min fysiske kapasitet svært redusert. Alt er tungt; Bare det å gå i trapper oppleves som slitsomt... Å gå langt og lenge inne i Børgefjell alene ville derfor vært risikabelt. Satser derfor på nytt sommeren 2012. Men et godt fjellvann er likevel aldri langt unna her oppe v/ Namsvatnet i Røyrvik kommune...

Krokvatnet - en perle for friluftsliv for store og små

Mellom 4-5 km fra nærmeste hus ligger det idylliske fjellvannet Krokvatnet. Kombinasjonen av tradisjonelt godt fiske, nydelige omgivelser og herlig turterreng, det er grunner gode nok til å velge nettopp Krokvatnet som årets erstatning for Børgefjell.

Nytt av året var at jeg også hadde lyst å ha med gutta mine på en sommertur i fjellet her oppe i Nord-Trøndelag. Derfor passet det glimrende å gjøre det denne gangen.

Dag 1 - Bestialske drap, etablering av leir, og så bare nyte...

Ved ankomst leirplass, så er det de faste rutinene som alltid gjøres;

leite teltplass, sette opp telt, leite brensel, fyre bål spise/drikke og studere kart/terreng.

På vei opp så hadde turkameraten min, den 8 mnd gml Siberian Huskyen "Luna", knertet 7-8 lemen. Den første prøvde hun å spise. Smakte nok ikke så godt, for fronten på lemen lå igjen. Etter hvert syntes hun dette var morsomt; først leke, så et makabert lemendrap! Hun ble nok bitt også. Til tider så hun ut som hun hadde vært i boksekamp med snuten; Fullt av små kuler...

Etter at teltet var slått opp var det tid for å nyte. Stillhet blikkstille vann, bare noen få ender som brøt stillheten. Den eneste lyden som var konstant, var lyden av et "kaffebålets knitring". Tyrived og gamle nedfallstrær av bjørk gjorde jobben.

Når en legger seg i et telt i et område der du vet at det ferdes rovdyr fra tid til annen, så tenker en alltid "Dersom, om, hvis" ..etc.. Med sikre bjørneobservasjoner i området tidligere, så er det litt "kick" å vite at -"ja, det kan faktisk skje!". I nabokommunen på svensk side, et steinkast herfra, så sier jo tallene mye; Det er gitt fellingstillatelse på 70 elg mot 90 (!) bjørn.

For å si det sånn; Det er sjelden at jeg drar på overnattingsturer her oppe i skog, mark og fjell uten hund. Den vil forhåpentligvis varsle (Jeg hvertfall liker å tro det).

Dag 2 - Isac og Adrian slutter seg til mitt og "Lunas" selskap.

Jeg visste at gutta mine var fulle av forventninger. De ville ut sammen med pappa og "vofs". Å se de komme over vannet i båt, sittende å vinke og "veive" til meg - det gjør noe med meg. Innerst inne vet jeg hvor glad de er for å kunne være sammen med oss ute i skog og mark, være en del av naturen og friluftslivet. Bare spikke, fiske litt, "gjete bålet", bære ved ned til leiren - Ikke de store tingene, men likevel så meningsfullt der og da. Det er klart det hjelper at en har litt godis på lur, men det handler om å tilrettelegge for de gode turene - de turene som igjen blir gode minner.

"Luna" drev på med sitt. Løpende fritt omkring, så tror jeg lemenbestanden i turområdet ble noe redusert. Etter hvert fant hun ut at hun kunne levere fangsten til meg. Det ble noen ferdigtygde lemenposteier rundt om i leiren. Yummi! :-)

Fiske ble det mye av, men ingen fisk. Alt lå egentlig til rette for godt fiske; mye insekt, fiskerikt fjellvann og gode fiskeplasser, men ingen fisk altså. Litt merkelig var det også; Knapt liv å se på vannoverflaten. Ikke en fisk som var oppe... Ingenting som skulle tyde på liv under overflaten.

Kveldsmat inntatt, i soveposene med oss! God natt!

Dag 3 - Med sveler til frokost

Et illsint lemen, en hund som stod 3 cm fra den, ja det var nok til å bråvåkne i natt. Lemenet stod på to(!) og freste til bikkja, skrek som besatt, mens bikkja stod og klynket og nådde akkurat ikke dette hissige dyret... Etter hvert ble det stille - jeg sovnet igjen.

I 8-tida lørdagsmorgen stod vi opp, fyrte morgenbålet, kokte kaffe og kakao, stekte sveler på bålet. Sånt kan aldri bli feil! Nydelig smaksopplevelse!

Mens maten ble klargjort, var Isac og fisket. Turens eneste fisk beit da på kroken...En solid dose tilfredsstillelse, samt noe mobbende blikk på pappaen sin...Joda - det er her det er viktig å tenke " For guttas skyld, for gutta mine...."

Uansett: Nok en fin tur, og enda bedre minnner!

Tiur på vift

På vei til Namsvatnet - med tiur'n som følgesvenn!
Natt til tirsdag 11.juli var det ankomst Namsvatnet - for meg inngangsporten til imponerende mange naturperler. Området består av en slående vakker natur, men også et rikholdig dyreliv; både fugler, smågnagere og rovdyr kan en møte på her.

På vei inn til Namsvatnet denne natta fikk vi et noe overraskende, men hyggelig følge. En stolt tiur ville slå følge med oss et lite stykke der den spaserte langs fylkesveien (FV 361). Moro!

Lørdag 31.7 - ...Så disse svenskene da!

Teltstanga fra helvete

Varden på Tunnurfjellet

Leaving Hattfjelldal og Nord-Norge

Utrolig gledelig skue. Hiet til den truede fjellreven

Lørdag 31.7
Rute: Gaukarvatnet (Gievkere) - nordøst for Tunnurfjellet (Goevtejieneme) - Oddvatnet (Njuanasjaevrie) - "Navnløst vann 712" - Blyvatnet (Gaskejaevrie) - Djupvatnet (Bajhkejaevrie) - Djupvassvassflyen (Sovvene) - Storelva (Stoerrejohke)
Tid: Alt for lang (4-5 timer..)

.

Gledelig opplevelse inne i fjellheimen

På vei inn- og oppover Tunnurfjellet kom jeg over noe som gledet meg veldig mye. I fjellsiden hadde den utrydningstruede fjellreven laget hi til seg og antakeligvis revevalpene sine. I inngangspartiet lå det fersk avføring. De karakteristiske hiene deres er lett gjenkjennelig med sin beliggenhet og mange innganger. Kanskje et tegn på avlsprosjektet til dette dyret er vellykket? Hva hadde Børgefjell vært uten denne sjarmerende skapningen?

.

Svensk turglede?

På vei ned fra fjellet møtte jeg disse fire svenskene igjen. Et merkelig syn der de lå. Den ene med regnjakke, topplue og shorts. De tre andre var lite snakkesalige, noe som skyldtes mye drikke natta før. De var i elendig form, på godt norsk fyllesjuke! Men det de fortalte, det er noe av det verste jeg har hørt i tursammenheng. Det viste seg at de hadde vadet over til en liten øy/holme i en av elvene for å fiske derfra. Da de vadet over, så gikk vannet opp til lårene. Men de kunne ikke skjønne hvorfor vannet nådde de opp til brystet på vei tilbake dagen etter. Men vannstanden hadde altså steget med 50 cm(!) på grunn av kraftig regnvær 18 timer i strekk. Og det verste av alt, de hadde våknet ute på øya ettermiddagen dagen etter, ved at alt bare lå og fløt rundt de...De hadde utrolig nok klart å sovne stup fulle ute på den lille holmen. At det var en stor foss på nedsiden av de, det var visst ikke så farlig...Hva gir du meg? Noe sier meg at dette ikke var mye turfolk, men fire svensker som er sjeleglad for å komme seg bort bare!

.

Kortvarig glede, fine og morsomme minner

Skulle kanskje tro at det frister lite å vende tibake til Børgefjell. Men jeg drømmer allerede om neste tur. Jeg kan jo i tillegg se tilbake på mange rare, fine og morsomme opplevelser der inne i fjellheimen. Turen ble kortere enn planlagt, men når først turen skulle bli avbrutt, så er det jo greit at det var været indirekte som forårsaket det, og ikke været som direkte var den avgjørende faktoren.

Takk til familien min som støtter meg og synes det er greit at jeg bruker av ferien min her inne.

Til slutt; Vi sees igjen mitt kjære Børgefjell!

Fredag 30.7 - Tøft, surt og kaldt!

En...ehh..gul blomst?

Frida ville hilse på...

Fra campen inne v/Gaukarvatnet

Gaukarvatnet - bra fiskevann sør i Børgefjell

Et forsøk på klestørk. Vannet forflyttet seg fra genseren til teltbunnen.

Gadd ikke prøve å tørke disse plaggene. Vått, vått og vått!

Et iherdig forsøk igjen...

Den berømte Børgefjellsørreten på kroken (600 g)

Jeg siklet og gjorde opp fisk om en annen

Ord gir ingen mening...

10 minutter senere lå den i panna...

Kan ikke ha det så mye bedre?

Fredag 30.7

Rute: Blyvatnet (Gaskejaevrie) - Tunnurfjellet, 912 moh (Goevtejieneme) - Gaukarvatnet (Gievkere)

Tid: Start fra Blyvatnet kl 1200 - Campet ved Gaukarvatnet kl 1530

Bra, men slitsomt rutevalg

Etter en natt med mye lyd og lys fra himmelen, så ble det en følgende lang morgen. Ikke før klokka 0930 våknet jeg. Kan ikke sist huske når det skjedde. Herlig! Det å ligge godt og varmt nedi soveposen og høre regnet tromme på teltet, det er av de store friluftslivets gledene jeg setter stor pris på.

Frokosten ble (ikke sjokkerende) polarbrød med både fiskekaker og leverpostei mens jeg studerte kart for dagens etappe.

Klokka 12 var jeg i gang med dagens etappe. Rutevalget ble noe annerledes enn i fjor; I stedet for å følge og gå rundt Jengelvatnet, så la jeg ruta rett over Tunnurfjellet (912 moh) for så å følge fjellsidene nedover mot "Gaukarn". Med dette så forlot jeg Røyrvik kommune og Nord Tr.lag fylke og vandret inn i Hattfjelldal kommune og Nordland fylke. Valget å ta seg over fjellet var lurt tror jeg, men sjukt mye tøffere enn hva jeg hadde forestilt meg. Glatt, vått og kaldt. Likevel angret jeg ikke på rutevalget; Jeg gikk rett på Gaukarvatnet, men med tunga langt nede på knærne. Sliiiitsomt!

Regn og vind, bare avløst av enda mer regn og vind!

Det er ikke tvil om at uværet denne natta markerte en kraftig værendring. Fra 22 varmegrader dagen før hadde nå blitt til 10-12 varmegrader. Sola ble avløst av regn og vind. Jeg legger ikke skjul på at dette påvirket humøret mye der og da. Det var som om himmelen åpnet seg. Regnet jo ikke, det var jo havet som falt i skallen min. Jeg visste også at nå var mye av sekkens innhold vått. Jeg hadde trekk på sekken, men når det regner nedover, sidelengs og nesten oppover, så fantes det ikke tørre klesplagg igjen. Meg selv kan vel egentlig bare beskrives slik: Hvert eneste klesplagg på kroppen var gjennombløtt og kunne tappes for litervis med vann. Jeg prøvde å øke tempoet for å jobbe meg varm igjen, men fånyttes. Kulda i kroppen var kommet for å bli. Jeg kjente mye på "gi-opp-følelsen". Men nei, det er ikke verd det. Jeg satte derfor opp teltet nede ved vannkanten, litt lenger nord enn planlagt, men ok. Ikke vits å leke med sikkerheten. Men aldri så gærnt at det ikke er godt for noe; myggjævlene hadde sikkert drukna i myra! Men det skulle vise seg at været ikke hadde nådd det verste enda... Påfølgende natt ble av det lange slaget!

Noen tanker om når det butter litt...

Jeg tror nettopp slike turer som dette gjør opplevelsene enda sterkere i etterkant. Du hater så jævli at du egentlig ikke skjønner hvorfor du vil deg selv så forbanna vondt. Men det er når du er hjemme igjen du sier til deg selv; "Jeg ville ikke ha vært dette foruten - NEVER EVER!"

Jeg er likevel klar på at dette er viktig for oss mennesker; Du må lære å "ha det litt vondt" for å kunne sette pris på det du har i det daglige. Vi tar alt for gitt, du lærer jo ikke å sette pris på de små tingene rundt deg når du hele tida får servert det. Du skal være litt i kjelleren å hente ut reservene dine, du skal kunne kjenne på hardt fysisk og mentalt slit og se at det faktisk nytter når det går litt i mot. Min gamle fotballtrener sa alltid; "Først yte, så kreve - ALDRI motsatt".

Endelig fisk - Børgefjellsørreten skuffet ikke

Etter å ha kommet i stand i leiren, så ble det tid, rom og lyst til fisking. Prøvde først med 10 g sølv og rød Møresild, men uten hell. Denne sluken er det flere som har prøvd med hell, og dermed anbefalt på mange av vannene inne i nasjonalparken. Jeg erstattet Møresilda med en " 12 g sølv og rød/gul prikket Aura Classic". Et kast med denne - og fisken bet på. Et nydelig eksemplar av en ørret. Knallrød i kjøttet som fisken her inne ofte er, så smakte den like bra som den så ut. Den ble stekt kun 10 minutter etter den ble landet. Som krydder brukte jeg min egen fiskeblanding; Hvitløkssalt, sitronpepper og dill. Himmelsk!

I Adams drakt og fiskelue på hodet da uværet slo til

Våt, kald, men god og mett la jeg meg i 22-tida denne kvelden. Lite ante jeg hva som ventet denne natta. Og skulle noen ha sett meg denne natta, så har de noe å fortelle i generasjoner fremover. Vakkert var trolig ikke!

Hvertfall, jeg våknet av og til av skikkelige regnbyger som slo på teltduken. Nå hadde vinden begynt å blåse skikkelig opp også. Fortsatt godt og varmt nede i soveposen, men mye fukt i teltet. Så jeg sovnet igjen. i 01-tida våknet jeg av at teltduken lå over meg og pisket meg i ansiktet. Skjønte egentlig ikke så mye, så jeg puffet til den teltveggen som var utsatt for de hardeste vindrossene og trodde visst at det skulle fikse det meste. Jeg sovnet igjen. På nytt, sikkert bare noen minutter etter, så våknet jeg av det samme på nytt...Noe var galt! Jeg reiste meg opp, kjente på teltstengene om de kjentes hele ut...Ja, den første var ok. Men dessverre kunne jeg ikke si det om den andre enden av denne stanga. Den hadde gitt etter for vinden, så hele teltet bendet innover da vindrossene kom. Nå var gode råd dyre. Jeg visste vel egentlig at jeg måtte ut og fikse dette i regnet, vinden og mørket. Men motivasjonen for å forlate en varm sovepose, samt ønsket å ikle seg de gjennomvåte klærne som lå utafor teltåpningen, det var under nullpunktet! Hva gjør jeg så? Jo, jeg setter på meg en fiskehatt(!) - den var jo ikke våt, setter brillene på nesen, og klærne, jo de ga jeg faen i. Så der vandret jeg altså ut splitternaken, kun iført en fiskerhatt på hodet og lager en midlertidig løsning slik at jeg kunne få noen timers søvn etterhvert. I ettertid kan jeg med sikkerhet si at hadde noen sett dette, så hadde nok ønsket å være en annen plass, hvertfall hadde jeg det.

Dessverre visste jeg at dette var slutten på Egtrip'n min for denne gang. Morgenen etter var det bare å snøre sammen og vandre sørover igjen. Men minnene, jo de vil være der til evig tid. Amen!

Mats

Torsdag 29.7 - Godt å være i gang, men...

Isac ville så gjerne være med. Fulgte pappa ned til Namsvatnet

Ready for action...

Fra Storelva

Djupvassflyene i bakgrunnen

Imponerende mange fasonger og farger på floraen i Børgefjell

Fra campen første kvelden. Blyvatnet i bakgrunnen

Kvelden - neste dagsetappe planlegges

Over tregrensa, da er det gass som gjelder

En innertier for meg på tur - Stekte fiskekaker i polarbrød Extreme

Dagen avsluttes med kaffekoppen og kartlesing

Torsdag 29.7

Rute: Namsvatnet - Storelva (Stoerrejohke) - Djupvassflyen (Sovvene) - Djupvatnet (Bajhkejavrie) - Blyvatnet (Gaskejaevrie)

Tid: Start fra Storelva kl 1500 - Campet v/ Blyvatnet kl 1800

Som far, så sønn
Endelig i gang! Nedtellinga til denne turen startet da jeg kom fra den forrige turen sommeren 2009. Har virkelig sett frem til denne "Egotrip'n 2010" inn i det majestetiske Børgefjellet.

Med meg ned til Namsvatnet fulgte familien meg for å vinke farvel. Litt vemodig var det, spesielt når jeg vet hvor inderlig gjerne min eldste sønn hadde ønsket å være med inn, samt det savnet han føler når jeg har dratt.

Jag er inte sjuk, jag er bara svensk

Allerede på båtturen over Namsvatnet, så begynte "Børgefjellsfeberen" å stige. Store forventninger som alltid når jeg legger i vei. På båten over Namsvatnet satt det to hyggelige karer fra Hokksund som fortalte gode fiskehistorier fra min destinasjon for denne turen. I tillegg til de, satt det også fire, eehmm... merkelige, svensker. De var vel i alderen fra 30 - 50 år. Klesvalget deres, utrustningen og atferden fortale meg at de hadde et annet utgangspunkt for denne turen enn meg. For hvor normalt er det å komme med stillongs med shorts utenpå, hvor normalt er det å bære turutstyr i bæreposer i papp(!) Og, ja, selvfølgelig med drikkevarer til en hel hær...Svensk er vel det beste svaret jeg kommer på. Men det skulle vise seg at jeg kom til å møte de senere også. Kan ikke si noe annet enn "fjolls til fjells", eventuelt "livets glade gutter"!

Innvendig kaos

Rett etter jeg begynte på stigninga langs Storelva og retning nasjonalparken, så kjente jeg et merkelig virvar av følelser. På den ene siden en enorm glede over endelig å få realisert den evige fjelldrømmen min, Børgefjellet, men samtidig også et sårt savn, et savn over noen som ikke var der. Nærliggende å tro at ønsket til Isac om å være med gjorde sitt, men også at min faste turkamerat gjennom mange år, hunden min Laska, var borte... En tristhet som ikke slapp taket på flere timer. Rart hvordan slike tanker og følelser bare kan dukke opp og få feste.

.

En god start

Svetten rant. Med 22 varmegrader og en sekk på 25-30 kg, så ble det varmt og fuktig. Dette finner selvsagt insektene svært interessant. Ikke skjønner jeg hvorfor; Med en lukt som kan ligne på noe mellom hest, bensin(!) og god gammeldags svette, så er det jo fascinerende. Nesten like fascinerende er min egen fascinasjon av det samme. Jo mer primitivt, desto mer interessant :-) En tung sekk ble det siden jeg valgte å ta med litt luksus som Monsen ville ha sagt det.

Til denne turen hadde jeg byttet skotype. Grunnen er det sleipe underlaget innover i fjellet. Til denne turen valgte jeg Garmont sin fjellstøvel "Tundra" Gore-Tex. Gode sko, med bra pusteegnskaper og god støtte for ankler. Men tabbe nr 1 (alle tabbers mor) er å ikke gå nye sko inn før en tur. Men dette var altså bevisst, men jeg fikk igjen for dette valget. Begynnende gnagsår på høyre hæl som resultat.

Det gikk veldig greit inn til Blyvatnet. Dette er egentlig bare en liten transportetappe før de litt lengre etappene som fulgte senere.

På plass ved Blyvatnet - Liten og ydmyk

Til kvelds ble det en av mine favoritter i marka, nemlig ploarbrød extreme og stekte fiskekaker. Utrolig godt og mettende med tilhørende kaffekos. Herlig! Men en snikende hodepine satte en liten demper. Hodepinen ble bare sterkere og sterkere. Jeg valgte derfor bare å krype ned i posen allerede kl 21.

Klokka 2230 våknet jeg av merkelige lyder, slags rumling langt borte...Torden selvfølgelig! Det var langt nok unna til å ikke bry meg så mye med det, men jeg merket at hårene på armene (men utrolig nok ikke oppe på hodet) hadde reist seg... Klamt, varmt...Nå la jeg også merke til at lyset fra lynene ble noe sterkere, men ikke sterk nok til å lyse opp teltet. Jeg er ikke redd for lyn og torden, men har respekt for disse kreftene. Jeg registrerte at været kom i min retning; Det gikk kortere og kortere tid mellom lyn og før tordenen slo. Først ca 12 sek, så 10 sek, 7 sek....Så ble det stille i ca 10 min. Plutselig flerret lynet over meg, etterfulgt av torden ca 1-2 sekund etterpå. Nå smalt ikke tordenen, men den slo så bakken ristet og hele kroppen min føltes trykt gjennom marka. Ok, skal være den første til å innrømme det; ja, jeg forsvant langt ned i soveposen noen sekunder. Tankene mine gikk til strutsen som gjemmer hodet i sanda. Min neste tanke var at vegger og tak på 0.5 mm, joda, de holder nok mål om lynet hadde banket på... Jeg følte meg utrolig liten og ydmyk i en sånn situasjon. Mye vær på en gang! Så kom regnet, og det skulle følge meg resten av denne turen.

Jeg sovna vel rundt kl 0100. Da hadde hvertfall disse enorme naturkreftene passert i retning sydøst.

Mats