Vellykket generalprøve på Hedmarksvidda!

Snytt for skikkelig uvær

Vi oppsøkte Hedmarksvidda for å få "litt vær". Været raste noen timer, men det gikk over oss. Vi ble nok snytt for det vi ønsket aller mest; storm. Ja, det kom noen friske kast som røsket i teltet, men ikke verre enn at vi sov godt gjennom natta.

God pekepinn på hva som venter

Fredag ble det i overkant av 6 km, men med noen seige høydemeter på vei opp til leirplass. Leirplassen ble satt til det mest værutsatte stedet.

Lørdag ble flere kilometer tilbakelagt på kryss og tvers av Hedmarksvidda. Det var slitne, men fornøyde gutter som fant veien inn i teltet i 20-tiden. Å kunne gå omtrent den samme distansen som etappene som venter under Expedition Hardangervidda i uke 8, det var viktig. Og det er ingen tvil; det kommer til å bli tungt, men likevel fullt gjennomførbart!

Vi fikk testet utstyr, laget gode rutiner, trent på nødvendige ting, testet "Luna". Vi fant også ut hva vi skal gå bort fra, hva vi skal og må endre. Vi gjorde også gode erfaringer med tanke på bekledning, hva fungerer - hva fungerer dårlig.

Når det gjelder teltoppsetting var vårt fokus å trene hurtighet med tanke på eventuelle nødssituasjoner. Klar forbedring fra dag 1 til dag 2. Betryggende!

Søndag var det nedrigging av leir, debrief og nedkjøring fra fjellet - 6 km.

Facts lørdag:

• Snittfart: ca. 3.8 km/t.
• Høydemeter: 245 høydemeter
• Gangtid: 6 timer 10 minutter
• Tilbakelagt distanse: 22-24 km
• Etapper: Jobbe 50 minutter - 10 min pause.
• Vekt på pulker: 50-60 kg

Luna

Vår firbeinte turdeltaker. Viste enorm arbeidskapasitet. Sterk i trekk, taklet svært dårlig å ligge som nummer to - ville frem med en gang. Brukte ikke sokker, fungerte helt greit. Etter å ha trukket oss over 2 mil, så var hun fortsatt full av energi da vi ankom leirplass. Herlig, lekende humør. Gleder oss til å kunne benytte denne 27 kilos klumpen med muskel og energi under Expedition Hardangervidda - Her blir Luna en viktig bidragsyter.

 Lang, lang rekke...

 Ekstrem primitiv og dårlig humor!

 Kjøkkenet vårt - systematisk kaos!

 Loggføring - en viktig del av læring og testing!

 Leirplassen vår...

 Frokosten - lite spennende, men smakfullt.

 Tor-Gunnar - her med ansvar for vannkoking

 "...Hørte jeg ordet mat...?"

 Være med ut å leke da..?

 Snølaget - Hardt topplag, noe våtere snø lengst ned.

 Hedmarksvidda badet i solskinn!

 Herlig ettermiddag på "Hedmarks tak..."

 Å kunne stå opp med sola, å kunne følge sola ned igjen, gir mening!

 Mangler ikke mye i slike øyeblikk!

 Vinterstemning på vidda!

 En kald og frisk morgen, Åsnes: Norheim t.v. - Amundsen t.h.

 Noen som har sett sokken min...?

 Luna i sitt rette element ...

Litt reklame og sponsing...

Bedre enn et IKEA-kjøkken...

Vinterkledd skog og skapninger ...

 Temperaturforskjell ...

Sånn går no' dagan'...

Ferdig pakket, klar for hjemreise!

Et bra plaster på såret!

Herlig terreng, vann og skog om en annen...

Idylliske Krokvatnet, Røyrvik kommune.

Greit å ta med seg slike minner når vinteren kommer!

Kveldsbålet er fyrt!

Flust av fiskeplasser...

Krokvatnet - herlig fjellvann både sommer og vinter!

Helt ok å telte i slike omgivelser!

Bergans Trillemarka 2 - Et greit Allround telt

Vaktsomt blikk - flere lemen i sikte?

Dronninga på haugen!

Bare gode minner - kommer tilbake!

Det gode liv?

Barna mine; Adrian, "Luna" og Isac

Gutta på tur!

En som aldri ga opp!

Adrian nyter friluftslivet!

Storfisker'n!

Magisk kveldsstemning... Til å nytes!

Luna får trøst; Med fiskebein i halsen!

Isac og Adrian viser stolt frem den eneste fisken vi fikk på turen!

Vet det er en klisjè, men; "Mitt stille vann" er et passende navn...

Isac nettopp kommet ut fra soveposen

Bålgjeter

Flekkmarihand

Ingen Børgefjelltur - god erstatning aldri langt unna!

Å miste den årlige Børgefjellturen var vondt. Men jeg vet at denne turen hadde vært vondere om jeg hadde dratt. På grunn av kraftig allergireaksjon ble min fysiske kapasitet svært redusert. Alt er tungt; Bare det å gå i trapper oppleves som slitsomt... Å gå langt og lenge inne i Børgefjell alene ville derfor vært risikabelt. Satser derfor på nytt sommeren 2012. Men et godt fjellvann er likevel aldri langt unna her oppe v/ Namsvatnet i Røyrvik kommune...

Krokvatnet - en perle for friluftsliv for store og små

Mellom 4-5 km fra nærmeste hus ligger det idylliske fjellvannet Krokvatnet. Kombinasjonen av tradisjonelt godt fiske, nydelige omgivelser og herlig turterreng, det er grunner gode nok til å velge nettopp Krokvatnet som årets erstatning for Børgefjell.

Nytt av året var at jeg også hadde lyst å ha med gutta mine på en sommertur i fjellet her oppe i Nord-Trøndelag. Derfor passet det glimrende å gjøre det denne gangen.

Dag 1 - Bestialske drap, etablering av leir, og så bare nyte...

Ved ankomst leirplass, så er det de faste rutinene som alltid gjøres;

leite teltplass, sette opp telt, leite brensel, fyre bål spise/drikke og studere kart/terreng.

På vei opp så hadde turkameraten min, den 8 mnd gml Siberian Huskyen "Luna", knertet 7-8 lemen. Den første prøvde hun å spise. Smakte nok ikke så godt, for fronten på lemen lå igjen. Etter hvert syntes hun dette var morsomt; først leke, så et makabert lemendrap! Hun ble nok bitt også. Til tider så hun ut som hun hadde vært i boksekamp med snuten; Fullt av små kuler...

Etter at teltet var slått opp var det tid for å nyte. Stillhet blikkstille vann, bare noen få ender som brøt stillheten. Den eneste lyden som var konstant, var lyden av et "kaffebålets knitring". Tyrived og gamle nedfallstrær av bjørk gjorde jobben.

Når en legger seg i et telt i et område der du vet at det ferdes rovdyr fra tid til annen, så tenker en alltid "Dersom, om, hvis" ..etc.. Med sikre bjørneobservasjoner i området tidligere, så er det litt "kick" å vite at -"ja, det kan faktisk skje!". I nabokommunen på svensk side, et steinkast herfra, så sier jo tallene mye; Det er gitt fellingstillatelse på 70 elg mot 90 (!) bjørn.

For å si det sånn; Det er sjelden at jeg drar på overnattingsturer her oppe i skog, mark og fjell uten hund. Den vil forhåpentligvis varsle (Jeg hvertfall liker å tro det).

Dag 2 - Isac og Adrian slutter seg til mitt og "Lunas" selskap.

Jeg visste at gutta mine var fulle av forventninger. De ville ut sammen med pappa og "vofs". Å se de komme over vannet i båt, sittende å vinke og "veive" til meg - det gjør noe med meg. Innerst inne vet jeg hvor glad de er for å kunne være sammen med oss ute i skog og mark, være en del av naturen og friluftslivet. Bare spikke, fiske litt, "gjete bålet", bære ved ned til leiren - Ikke de store tingene, men likevel så meningsfullt der og da. Det er klart det hjelper at en har litt godis på lur, men det handler om å tilrettelegge for de gode turene - de turene som igjen blir gode minner.

"Luna" drev på med sitt. Løpende fritt omkring, så tror jeg lemenbestanden i turområdet ble noe redusert. Etter hvert fant hun ut at hun kunne levere fangsten til meg. Det ble noen ferdigtygde lemenposteier rundt om i leiren. Yummi! :-)

Fiske ble det mye av, men ingen fisk. Alt lå egentlig til rette for godt fiske; mye insekt, fiskerikt fjellvann og gode fiskeplasser, men ingen fisk altså. Litt merkelig var det også; Knapt liv å se på vannoverflaten. Ikke en fisk som var oppe... Ingenting som skulle tyde på liv under overflaten.

Kveldsmat inntatt, i soveposene med oss! God natt!

Dag 3 - Med sveler til frokost

Et illsint lemen, en hund som stod 3 cm fra den, ja det var nok til å bråvåkne i natt. Lemenet stod på to(!) og freste til bikkja, skrek som besatt, mens bikkja stod og klynket og nådde akkurat ikke dette hissige dyret... Etter hvert ble det stille - jeg sovnet igjen.

I 8-tida lørdagsmorgen stod vi opp, fyrte morgenbålet, kokte kaffe og kakao, stekte sveler på bålet. Sånt kan aldri bli feil! Nydelig smaksopplevelse!

Mens maten ble klargjort, var Isac og fisket. Turens eneste fisk beit da på kroken...En solid dose tilfredsstillelse, samt noe mobbende blikk på pappaen sin...Joda - det er her det er viktig å tenke " For guttas skyld, for gutta mine...."

Uansett: Nok en fin tur, og enda bedre minnner!

Endelig fant vi vårt Winter Wonderland!

Vinterlandskap - blir ikke noe vakrere...

Luna leker i snøen - storkoste seg på sin første ekspedisjon

Vi satte våre spor...

Basecampen opplyst av lysfakler - herlig stemning!

Alpinbriller - det beste alternativet i vinterfjellet ved uvær

Ekspedisjonens yngste deltaker (3.5 mnd) i egen sovepose

Ble noen tunge økter med pulk, men verd slitet!

Snødybden måles i fonna...

Endelig fikk elevene våre oppleve snøhuler

Å kombinere personlige mål innen friluftsliv med faglige mål fra undervisningen jeg driver - det er noe jeg prøver å unngå. Likevel krysser av og til disse "veiene" seg.

Fra 14.-18.februar hadde en kollega og jeg ungdomsskoleelever fra Råholt ungdomsskole med oss til Haukelifjell i Vinje kommune, Telemark. Basecampen vår lå på ca 1000 moh. Området er kjent for å være veldig snørikt. Endelig på tide - de siste fire årene har vi omtrent reist "land og strand" rundt etter områder som egner seg til snøhuler og iglo-bygging for elevene våre. Problemet har rett og slett vært for lite snø. Endelig lyktes vi med elevavdelingen til Friluftsgruppa - Vi fant vårt "vinter-mekka". Dette betydde mye for meg personlig å kunne dele slike opplevelser med ungdommer som elsker friluftslivet så høyt. De hadde aldri sovet i snøhuler før, så dette var stort for de.

Turen ble en knallsuksess fra begynnelse til slutt. Både elever og lærere stortrivdes der oppe.

Med sterkere og sterkere dragning

På vei ned fra fjellet etter endt ekspedisjon, så satt jeg i egne tanker om opplevelsene fra et herlig og vinterlig Haukelifjell; En slags analyse, kanskje...?

Hva hadde fungert bra, hva må endres til neste gang. Slikt er bra tror jeg - det å evaluere tidligst mulig.

Men en tanke dukket hele tiden opp. Turen var over - hva nå? Klarte ikke helt å slippe den gode følelsen av vinterfjellet, leve i ett med naturen, kjenne på kulden og hatet, men viktigst den sykt, sykt sterke dragningen tilbake til vinterfjellet. Isødet tiltrekker veldig nå...

Mats