Torsdag 29.7 - Godt å være i gang, men...

Isac ville så gjerne være med. Fulgte pappa ned til Namsvatnet

Ready for action...

Fra Storelva

Djupvassflyene i bakgrunnen

Imponerende mange fasonger og farger på floraen i Børgefjell

Fra campen første kvelden. Blyvatnet i bakgrunnen

Kvelden - neste dagsetappe planlegges

Over tregrensa, da er det gass som gjelder

En innertier for meg på tur - Stekte fiskekaker i polarbrød Extreme

Dagen avsluttes med kaffekoppen og kartlesing

Torsdag 29.7

Rute: Namsvatnet - Storelva (Stoerrejohke) - Djupvassflyen (Sovvene) - Djupvatnet (Bajhkejavrie) - Blyvatnet (Gaskejaevrie)

Tid: Start fra Storelva kl 1500 - Campet v/ Blyvatnet kl 1800

Som far, så sønn
Endelig i gang! Nedtellinga til denne turen startet da jeg kom fra den forrige turen sommeren 2009. Har virkelig sett frem til denne "Egotrip'n 2010" inn i det majestetiske Børgefjellet.

Med meg ned til Namsvatnet fulgte familien meg for å vinke farvel. Litt vemodig var det, spesielt når jeg vet hvor inderlig gjerne min eldste sønn hadde ønsket å være med inn, samt det savnet han føler når jeg har dratt.

Jag er inte sjuk, jag er bara svensk

Allerede på båtturen over Namsvatnet, så begynte "Børgefjellsfeberen" å stige. Store forventninger som alltid når jeg legger i vei. På båten over Namsvatnet satt det to hyggelige karer fra Hokksund som fortalte gode fiskehistorier fra min destinasjon for denne turen. I tillegg til de, satt det også fire, eehmm... merkelige, svensker. De var vel i alderen fra 30 - 50 år. Klesvalget deres, utrustningen og atferden fortale meg at de hadde et annet utgangspunkt for denne turen enn meg. For hvor normalt er det å komme med stillongs med shorts utenpå, hvor normalt er det å bære turutstyr i bæreposer i papp(!) Og, ja, selvfølgelig med drikkevarer til en hel hær...Svensk er vel det beste svaret jeg kommer på. Men det skulle vise seg at jeg kom til å møte de senere også. Kan ikke si noe annet enn "fjolls til fjells", eventuelt "livets glade gutter"!

Innvendig kaos

Rett etter jeg begynte på stigninga langs Storelva og retning nasjonalparken, så kjente jeg et merkelig virvar av følelser. På den ene siden en enorm glede over endelig å få realisert den evige fjelldrømmen min, Børgefjellet, men samtidig også et sårt savn, et savn over noen som ikke var der. Nærliggende å tro at ønsket til Isac om å være med gjorde sitt, men også at min faste turkamerat gjennom mange år, hunden min Laska, var borte... En tristhet som ikke slapp taket på flere timer. Rart hvordan slike tanker og følelser bare kan dukke opp og få feste.

.

En god start

Svetten rant. Med 22 varmegrader og en sekk på 25-30 kg, så ble det varmt og fuktig. Dette finner selvsagt insektene svært interessant. Ikke skjønner jeg hvorfor; Med en lukt som kan ligne på noe mellom hest, bensin(!) og god gammeldags svette, så er det jo fascinerende. Nesten like fascinerende er min egen fascinasjon av det samme. Jo mer primitivt, desto mer interessant :-) En tung sekk ble det siden jeg valgte å ta med litt luksus som Monsen ville ha sagt det.

Til denne turen hadde jeg byttet skotype. Grunnen er det sleipe underlaget innover i fjellet. Til denne turen valgte jeg Garmont sin fjellstøvel "Tundra" Gore-Tex. Gode sko, med bra pusteegnskaper og god støtte for ankler. Men tabbe nr 1 (alle tabbers mor) er å ikke gå nye sko inn før en tur. Men dette var altså bevisst, men jeg fikk igjen for dette valget. Begynnende gnagsår på høyre hæl som resultat.

Det gikk veldig greit inn til Blyvatnet. Dette er egentlig bare en liten transportetappe før de litt lengre etappene som fulgte senere.

På plass ved Blyvatnet - Liten og ydmyk

Til kvelds ble det en av mine favoritter i marka, nemlig ploarbrød extreme og stekte fiskekaker. Utrolig godt og mettende med tilhørende kaffekos. Herlig! Men en snikende hodepine satte en liten demper. Hodepinen ble bare sterkere og sterkere. Jeg valgte derfor bare å krype ned i posen allerede kl 21.

Klokka 2230 våknet jeg av merkelige lyder, slags rumling langt borte...Torden selvfølgelig! Det var langt nok unna til å ikke bry meg så mye med det, men jeg merket at hårene på armene (men utrolig nok ikke oppe på hodet) hadde reist seg... Klamt, varmt...Nå la jeg også merke til at lyset fra lynene ble noe sterkere, men ikke sterk nok til å lyse opp teltet. Jeg er ikke redd for lyn og torden, men har respekt for disse kreftene. Jeg registrerte at været kom i min retning; Det gikk kortere og kortere tid mellom lyn og før tordenen slo. Først ca 12 sek, så 10 sek, 7 sek....Så ble det stille i ca 10 min. Plutselig flerret lynet over meg, etterfulgt av torden ca 1-2 sekund etterpå. Nå smalt ikke tordenen, men den slo så bakken ristet og hele kroppen min føltes trykt gjennom marka. Ok, skal være den første til å innrømme det; ja, jeg forsvant langt ned i soveposen noen sekunder. Tankene mine gikk til strutsen som gjemmer hodet i sanda. Min neste tanke var at vegger og tak på 0.5 mm, joda, de holder nok mål om lynet hadde banket på... Jeg følte meg utrolig liten og ydmyk i en sånn situasjon. Mye vær på en gang! Så kom regnet, og det skulle følge meg resten av denne turen.

Jeg sovna vel rundt kl 0100. Da hadde hvertfall disse enorme naturkreftene passert i retning sydøst.

Mats

Fredag 10.juli, Gaskejaevri - Gievkere

Ikke så trangt om plassen...

En del av det faste ritualet på kveldene; Kart studeres, løypa legges...

Sunt, godt og ikke minst enkelt. Frokost er viktig for prestasjonsevnen.

Usjenert og flott enebolig med gigantisk tomt og egen strandlinje..?

Hadde det ikke så trangt i 4-mannsteltet...

Langt over tregrensen i fjellet, er dette en løsning for å få morgenkaffen.

Fra turdagboka mi...

Rutevalg for dagen

Dette skulle vise seg å bli den lengste etappen på denne turen. Turen startet ved Gaskejaevri (Blyvatnet) og skulle etter planen ende opp ved Onne Tjohkelenjaevrie (Litle Kjukkelvatnet). Men slik ble det ikke...

Klokka 11 startet jeg opp fra Gaskejaevri. Herfra gikk jeg fortsatt langs de vassdragene som renner ut i hverandre før det "ender opp som Storelva" - et gigantisk elveutløp! Det ville i praksis si at jeg fulgte Gaskejaevri, så videre til Guhkies Njuana før jeg kom til Giengelvihke (Jengelvatnet). Det markerte også at jeg vandret over fylkesgrensa fra Nord Trøndelag og Røyrvik kommune og inn i Nordland fylke og Hattfjelldal kommune. Etter en aldri så liten rast her ved Giengelvihke, så trasket jeg videre inn mot Tjohkelenjohke (Kjukkelelva) som jeg fulgte et godt stykke før jeg kom til Onne Tjohkelenjaevri (Litle Kjukkelvatnet. Her var planen egentlig å sette opp teltet for natta, men på grunn av en liten kartglipp som kostet meg en time ekstra dagen før, så ønsket jeg å gi meg et bedre utgangspunkt for dagen etter. Det vil si å gå et stykke til, til jeg kom til Gievkere (Gaukarvatnet). Det ble en lang etappe denne dagen som kostet meg mye krefter. Men når det har gått sport i å presse meg til jeg er langt "nede i kjelleren" for å hente ut det siste, da er det bare å ta konsekvensene...

Været

Det var altså en fuktig natt, med regn i ca 3 timer. Da jeg stod opp i 8-tida var fortsatt tunge regnværsskyer over campen vår, men regnet hadde gitt seg. Temperaturen lå rundt 12-13 grader vil jeg tro.

Dette været holdt seg til jeg begynte på Tjohkelenjohke, og så ble det gradvis verre og verre! Igjen gikk regnværsskyene fra grå til svart. Og da jeg satte opp teltet, så jeg det kom uvær fra nord. Og det kom fort!

Det var som en sekk som åpnet seg, meget sterk vind med enda sterkere vindkast.

Vinden spaknet etter hvert, men dette ble avløst av kraftige regnbyger fra ca. kl 0100 - 0700... Teltet holdt vannet ute, men luftfuktigheten var til å ta og føle på. Temperaturen ut på kvelden var neppe noe mer enn 8-10 sure varmegrader.

Turopplevelser med noen tankestreif

Dagen startet med en hund som lå og "gasset" i teltet. Tror nå jeg har møtt overmakta på dette området... Skulle jo tro hun hadde spist reinsdyrhorn...Hmmm...Etter nærmere ettertanke, hva var det hun lå og gnagde på før hun kom inn i teltet kvelden før..? Joda, for f***!!!

Etter å ha tuppet bikkja ut, så var det frokost. Måtte le litt for meg selv igjen (noe jeg ofte gjorde)... Her sitter jeg langt inne i sameland, kutter opp reinsdyrsnabb med en samekniv på nesten halvmeter'n. Disse pølsebitene ble så lagt på et polarbrød med bilde av en same utepå posen mens jeg tenkte på den "joikesangen" de spiller av under reklamene for polarbrød... Noe nærmere å være en same uten å være det - det er ikke mulig. Og alle som har lært meg å kjenne vet at det er ikke alle sidene ved denne minoritetsgruppen jeg setter like mye pris på. Men det å leve som en i ca 30 minutter - Nydelig! :-)

Denne etappen var altså av det lange slaget.

Det er jo da også en rekker å tenke og filosofere på alt mulig. Noe jeg tenkte mye på hva er det som driver et menneske til å ville dette, hva er det som gjør at vi foretrekker smerte foran 6.7 kg med potetgull dyppet i 4.9 liter rømmedressing og dip, bare avlastet av ca 23 liter coca cola? Hva er det som gjør at noen mennesker synes at å vandre langt inne i fjellheimen, helt forbanna alene, er å foretrekke foran å treffe folk på hjørnet over en burger? Eller hva med denne: Hvorfor bruke 500,- på en båt som skal frakte meg over et fjellvann langt inne i Nord Trøndelag i en time (men da tur/retur) i stedet for å bruke disse 500,- til en flybillett til Roma? Vi ser jo ikke noe annet enn fjell og vann likevel...? Er du heldig kan du jo se noen dyr her inne da. Det gjorde faktisk jeg; en rype, en frosk på nesten 800 m.o.h(!), et lemen, men mange fugler som ønsket å se meg langt inn i helv*** pga reirene sine) Men poenget er jo at dette kan en se over alt...Man trenger jo ikke inn i Børgefjell for å se dette...?

-Jeg kom ikke frem til noen konklusjon, men jeg tror på at dersom en har det bra, så er det mye lettere å kunne oppsøke det primitive livet enn om en ikke har hatt det bra. Så er dette med å mestre, bryte barrierer, "oppsøke ukjent farvann"... Dette trigger meg så alt for mye. Det er her Børgefjell kommer frem som det idelle alternativet; Det er ugjestmildt, det er barskt, det er øde, det er primitivt, og det er urørt, men også vilt og vakkert! Om jeg hadde møtt et menneske her inne, så hadde jeg enten blitt sjokkskadet, eller så hadde jeg overfalt mennesket bare for å ha noen å snakke med. Uansett; Vi snakker altså om den siste villmark i Norge!

Da jeg og Laska kom frem til Gievkere, så må jeg innrømme at dette hadde kostet mer enn det hadde smakt. Hvertfall de første timene etter ankomst; Ømme skuldre, slitne rompeballer, og til slutt men ikke minst en arm som hadde "smerter fra helvete". Dette skyldtes et fall i en fjellskråning. Det øverste jordlaget ga etter, og bare skled av med det resultat at jeg tok samme vei som dette jordlaget. Og for ikke å miste fotfestet fullstendig, så tok jeg meg for i fallet med høyrearmen. Og med kroppsvekt, en sekk på nærmere 679 kg, så var det som det gikk strøm gjennom armen i det den traff bakken. Da jeg skulle sette ned plugger, begynte ei voldsom risting i armen... Og vondt var det. Og det var kastearmen, og dermed også "fiskearmen" som hadde fått juling... I etter tid har jeg sett at jeg foretok noen valg der og da som jeg ellers ikke ville tatt. Jeg var sliten, trøtt og lei, men det er da hjernen tar sine noen rare valg underveis også...Burde nok ha stoppet noe før denne dagen.

Da jeg hadde funnet teltplassen, så var det en del betraktninger som kom. Det var to typer skyer jeg hadde observert; det ene var som skrevet de mørke uværsskyene som kom fra nord med masse nedbør i seg, mens den andre typen med skyer var av det mer avslappede slaget, men likevel sinnsykt hissig; "Ja, vi snakker om en svart sky, men bestående av 35.897.967.886.907.332 blodtørste mygg...Har ALDRI sett noe lignende før...Men det var jo fantastisk følelse av å vite at et så stort antall hunkjønn hadde så lyst på meg :-)))

Da teltet skulle opp, så blåste det friskt rundt ørene. Det hele måtte ha vært urkomisk å se på da jeg prøvde å sette opp teltet. Det var egentlig da jeg også skjønte den egentlige betydningen til seilet på en seilbåt.

Men på rekordfart ble teltet satt opp. Etter hvert kom vi oss inn i teltet, våt, sliten, kald og trøtt, men nå også lykkelig for å ikke ha blitt blåst langt inn i Sverige. Rundt midnatt var vinden på sitt sterkeste. Var glad at vekta til meg og bikkja holdt teltet nede. Men flere av pluggene hadde blitt nappet opp løpet av natta. Vinden tok tak under teltet, så det eneste punktet teltet hadde bakkekontakt med, var der vi lå(!)...

Mens jeg lå der og hørte på uværet, så lå jeg likevel med et smil om munnen; Tror de blodtørste venninnene mine har fått noe annet å tenke på nå.

Etter å servert bikkja sitt måltid med tørrfòr (Oj, så overrasket og glad hun ble for det valget...) så var det tid for å prioritere seg selv. Det ble mat fra Drytech og viltgryta deres. Et glimrende måltid med varm kaffe ved siden av. Til dessert ble det disse små gule sursildene fra Malaco. Fisk kan de :-))) Men dette sørget hvertfall for at varmen, humøret, og gleden ved dette livet var igjen på plass!

Men det skulle jo vise seg at dette var det nærmeste jeg kom fisk denne dagen. Jeg hadde hørt rykter om godt fiske ved Gievkere. Men neida, alt som kunne gå galt gikk galt; En vond arm som jeg bare hadde lyst til å hyle av smerte over, en dum jævel av en hund som tror at hun kunne hente sluken i det den treffer vannskorpa, og i tillegg surt nordavær...Altså vi konstaterer bare No-Fish Club DEL 2, eller rettere: Ørret - Mats 2-0

Noe annet som jeg bare måtte le av, var da jeg rett etter å ha gått opp fra Storelva begynte å snakke med meg selv og hunden...Og det bare etter 10 minutter..? Lurer på om schizofrene trekk er et resultat av slike turer som dette, eller bare at det får frem den egentlige siden ved en...?

Oppsummeringen av denne dagen er virkelig todelt; Den fikk frem krefter jeg ikke helt jeg visste jeg hadde, den fikk frem smilet og galgenhumoren i meg der jeg burde hatet som mest, den fikk meg til å føle på de negative sidene ved slike vandringer, slitet, kulda, smerter. Men jeg tror likevel at det er disse sidene en SKAL ta del i for å lære å sette pris på de gode opplevelsene her inne. Nok en fin dag for oss fra Eidsvoll (Ok, Ibestad da).

Mats